Karbonbinding i norsk landbruksjord – En vurdering av hvordan nåværende praksis på dyrket mark kan tilpasses for å øke karbonbinding i norsk landbruksjord .

| Type artikkel: Rapport
Landbruket er en viktig del av karbonkretsløpet. FAO har anslått at hvis landbruket globalt tar i bruk kjent karbon-bindende jordbrukspraksis, som vekstskifte med eng, erstatter åpenåker med jorddekke og underkultur osv., er det mulig å binde tilstrekkelig karbon til å snu økningen av CO2 i luft og reversere klimaendringene. Karbonbinding i jord er et viktig bidrag til å holde jordens temperaturøkning til under 2°C (Lal. R. 2013. Ghabbour, E. m. fl. 2017).

Forfattere:

Silja Valand, Arne Nøkland og Hege Sundet

År:

2018

Tilførsel av organisk materiale til jorda er en forutsetning for at jordøkosystemet fungerer som det skal, så det dannes stabile jordaggregater. Plantene «mater» jordlivet direkte med 20 – 40 % av fotosynteseproduktene i form av «flytende karbon» (Jones 2008). Denne jobben kan kun gjøres av planter. Ved å tilrettelegge for mer fotosyntese kan karbon flyttes fra lufta til jorda, men det må være noen «hjemme» i jorda for å kunne utnytte energien og karbonet som tilføres. Et rikt jordliv er en forutsetning for å bygge opp og lagre karbon i jordstrukturen. Innhold av mold, biologi og god jordstruktur henger tett sammen. Mykorrhiza er sopper som spiller en sentral rolle i karbonlagringa. De lever på planters røtter og hyfene deres inneholder glykoproteinet glomalin. Studier har vist at glomalin utgjør ca. 27 prosent av jordkarbonet i en sunn, levende jord (Comis 2002). Det er et sterkt og varig lim som inngår i jordaggregatene. Mengden mykorrhiza og glomalin blir opprettholdt og økt ved dyrkingspraksis uten eller med minimal jordarbeiding, bruk av dekkvekster og underkultur, moderat tilgjengelighet av fosfor og nitrogen og tilpasset vekstskifte.

 

Se rapport under «relevante dokumenter».

Top