Skrå tanker om kommunikasjonsutfordringene mellom forbrukere, produsenter og forskere

| Type artikkel: Fra Kore-redaksjonen
Mange matprodusenter som driver økologisk produksjon møter utfordringer i dialog med forskere, myndigheter og forbrukere.  De når ikke frem, blir ikke hørt. Det kan være nyttig å betrakte de tre aktørene som beboere av hvert sitt land, med hvert sitt språk, kultur, historie med mer. Kommunikasjonsproblemene oppstår fordi man ikke er bevisst nok hvor forskjellige språkene og kulturen er. Dersom man kunne lære hverandres språk, ville antakelig kommunikasjonen bli mer ubesværet.

Av:

Helle Margrete Meltzer, ernæringsfysiolog og seniorforsker ved Folkehelseinstituttet i Oslo.

Publisert:

11. desember 2013

Mange matprodusenter som driver økologisk produksjon møter utfordringer i dialog med forskere, myndigheter og forbrukere.  De når ikke frem, blir ikke hørt. Det kan være nyttig å betrakte de tre aktørene som beboere av hvert sitt land, med hvert sitt språk, kultur, historie med mer. Kommunikasjonsproblemene oppstår fordi man ikke er bevisst nok hvor forskjellige språkene og kulturen er. Dersom man kunne lære hverandres språk, ville antakelig kommunikasjonen bli mer ubesværet.

En forskbar hypotese

Tradisjonell naturvitenskap har som forutsetning at bare slike fenomener som kan relateres til noe ”objektivt” observerbart, noe som i vid forstand kan måles (veies, telles, observeres), kan gjøres til gjenstand for forskning. Utgangspunktet er en forskbar hypotese. Hypotesen testes ved hjelp av en metode med kjente egenskaper, slik at en vet at den er egnet for problemstillingen. Resultatene bearbeides og tolkes før de presenteres for den vitenskapelige verden. Siste ledd i prosessen er den etterfølgende vitenskapelige diskursen. Holdbarheten av resultatene diskuteres mellom fagfeller, med spesiell vekt på om resultatene er biologisk plausible, og om de kompletterer eller korrigerer allerede eksisterende kunnskap eller bringer denne videre. Resultatene vil styrke eller svekke utgangs-hypotesene, men svært sjelden ”bevise” noe. Forskning handler om å lære å tvile, men på en systematisk måte. SANNHET er en formal-sak, dvs det vi ved hjelp av våre vitenskapelige metoder til enhver tid tillater oss å tro at vi vet.

Ernæringsforskningen

I ernæringsforskningen benyttes prinsippene beskrevet over langs med to hoved-akser av forskning; a) reduksjonistisk forskning, dvs forskning på enkeltstoffer i maten, og b) epidemiologisk forskning, dvs forskning på sammenhengene mellom kosthold og helse i grupper av mennesker.

Reduksjonismen

Reduksjonismen som vitenskapelig metode har vært, og er, en nødvendig forutsetning for de fleste innsikter og oppdagelser innen naturvitenskapen. Innen ernæringsforskningen har reduksjonismen i det store og hele vært en fantastisk suksess-historie, med oppdagelsen av for eksempel vitaminene og mineralene, og dermed muligheten for utryddelse av mange ernæringsrelaterte sykdommer. I Norge er ernæringsmangelsykdommer som struma (jod-mangel) og rakitt (vitamin-D-mangel) så og si utryddet på grunn av disse oppdagelsene. Disse sykdommene var vanlige helt fram til 1950-tallet.

Forskning på økologisk mat

Det er også gjennomført en del tradisjonell reduksjonistisk forskning i forbindelse med ernæringskvaliteten på økologiske produkter. Dessverre er mange av de sammenlignende forsøkene som er gjort små og dårlige og gir ikke grunnlag for klare konklusjoner. Men legger vi studiene ved siden av hverandre kan vi se en tendens til større tørrstoffinnhold, mer C-vitamin, bedre proteinkvalitet og lavere nitrogeninnhold i økologiske produktene. Forskjellene er små og har neppe stor ernæringsmessig betydning slik de tradisjonelle forskningsmiljøene vurderer det i dag. Litt mer aminosyrer eller noen gram mindre protein blir ikke tatt hensyn til i vår velfødde verden fordi vi får protein nok allikevel. Sort, jordbunnsforhold og allmene miljøfaktorer (f.eks sur nedbør) ser ut til å bety mer for nærings- og tungmetallinnholdet i plantene enn driftsmetoden.

Økologiske produkter inneholder mindre tilsetningsstoffer og sprøytemiddelrester, men mindre enn to prosent av den konvensjonelle maten overstiger de fastsatte grenseverdiene. En gledelig nyhet er at Veterinærinstituttet i sine undersøkelser mellom 2002 og 2004, fant mindre mykotoksiner (muggsoppgifter) i økologisk bygg og havre.

Ikke-næringsstoffer i mat

Gjennom maten får vi trolig i oss minst ett hundre tusen forskjellige stoffer i løpet av et døgn. En kopp kaffe alene vil tilføre kroppen ca 2000 forskjellige stoffer. De fleste av disse stoffene er naturlig forekommende i maten og konsentrasjonene er svært små.  Andre stoffer er menneskeskapte og tilføres bevisst (tilsetningsstoffer), som resultat av produksjonsmetoden (sprøytemiddelrester) eller forurensning (tungmetaller, organiske miljøgifter med mer).  Den danske forskeren Bodil Søgaard er en av dem som har bidratt vesentlig til å forstå betydningen av positive, naturlig forekommende ”ikke-næringsstoffer” i maten, stoffer som i dag går under betegnelsen ”sekundære plantemetabolitter”. Mange av disse stoffene vil trolig bli oppgradert i betydning i årene som kommer fordi de viser seg å være like viktige for helsen vår som for eksempel vitaminene.

Den reduksjonistiske forskningen som vitenskapelig metode har gitt oss mye kunnskap om ”delene”, men har sjelden et mer helhetlig perspektiv. Dette oppleves ofte som vanskelig i en formidlingssituasjon, der media og folk flest, ønsker klare svar og råd om både kosthold, helse og dyrkingsmetodens betydning for ernæringskvaliteten.

Epidemiologisk forskning (helseforskning på grupper av mennesker)

Utgangspunktet for denne aksen innen ernæringsforskningen er ønsket om å forstå hvordan kostholdet (ikke enkeltdelene) påvirker helsesituasjonen i grupper av mennesker. Hva er god helse?

Det finnes i dag ingen god definisjon av hva helse er.  Alle har et forhold til begrepet og mange har gjort gode forsøk, men ingen har ført til en fullverdig definisjon som alle kan samles om. Verdens helseorganisasjon (WHO) beskriver helse som en tilstand av fullkommen fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller svakhet, mens Sigmund Freud mener at : ”Helse har den som kan elske og arbeide”. Slik finnes det eksempler på utallige gode forsøk, men ingen som det kan bli offentlig enighet om.

Epidemiologiske studier, dvs. store befolkningsundersøkelser hvor en kan måle betydningen av livsstilsfaktorer (inkludert kostholdet) for helsen, er blitt mer og mer vanlige de siste 20 årene. Disse studiene kan omfatte vår livsstil, psykososiale spørsmål, miljøspørsmål eller yrkesrelaterte problemstillinger. Det brukes flere forskjellige metoder, men de har et felles endepunkt – helse. De skal kunne måle hvilke effekt for eksempel drikkevann, sanitære forhold, matvaner, luftforurensning, støy osv. har for vår helse. I denne forskningen erfarer vi hvor sammenvevet alt i livet er. En komponent, f.eks røyking, henger sammen med mange andre faktorer, for eksempel kaffedrikking. At livsstilsfaktorer er assosiert, dvs ser ut til å sam-variere, betyr likevel ikke at faktor a er årsak til faktor b. Selv om nedgangen i antall storker i Danmark sam-varierer med nedgangen i antall barnefødsler, vil vel de færreste si at storkene forklarer fødselstallene blant mennesker. Slike observasjonsstudier inneholder som regel mange mulige feilkilder, gir motstridende resultater og er med på å skape mye forvirring på kostholdsmarkedet.

Bygging av kunnskap

Dette forklarer noe om hvorfor man aldri kan bygge råd og anbefalinger på en, eller få, undersøkelser. Man legger stein på stein i bygging av kunnskap, og enkeltresultater handler mer om å styrke eller svekke en hypotese. Det finnes sjelden uomgjengelig ”bevis”. Derfor blir studier som virkelig skal avdekke forholdet mellom dyrkingsmetode, ernæringskvalitet og helse svært vanskelige og krevende å gjennomføre i praksis. Andre faktorer som kan virke inn på menneskets helse må holdes konstante for å kunne være sikker på at evt. forskjeller skyldes produksjonsmetoden. Dette er i praksis umulig. En svale (les: ett resultat) gjør ingen sommer i forskningsverdenen.

For forbrukeren, det private enkeltmennesket, er det lett å tenke at det som en selv har erfart også gjelder for mange andre. Folk flest, som ikke har en tilstrekkelig forståelse for den vitenskapelige tenke- og arbeidsmåten, blir forvirret når ”ekspertene strides”. ”Sannheten” som den enkelte erfarer gjennom blodtypedietten eller Fedons anbefalinger eller andre motepregede dietter, gjøres i det offentlige rom til sannheter som skal gjelde for alle, mens de høyst kan bli gode råd fra enkelte fagpersoner.

I hverdagens valg vil de aller fleste av oss velge ut fra flere kriterier enn bare de faglige rådene fra ekspertene. Sansene veileder oss fram ved hjelp av syn og lukt og smak. Kanskje skal det smake lokalt eller vi foretar ideologiske valg (tanken på miljøet) som gjør at – økologisk dyrket mat smaker best.

Møteplasser i framtiden

I økoprodusentenes språk, og særlig innen den biodynamiske tilnærmingsmåten, brukes begreper som livskrefter, vitalitet, åndelig, individuell, kosmiske krefter og preparater. Begrepene tilhører et annet ”land”, en helt annen kultur enn den kultur vi finner i den tradisjonelle forskningsverdenen. Begrepene og forståelsesmåten gir mening i dette ”landets” helhetlige tilnærming, men lar seg vanskelig etterprøve betydningen av ut fra dagens naturvitenskapelige metoder.

For økoprodusentene er ”sannheten” også knyttet opp mot det som gir verdi og mening i en sosial og etisk sammenheng. Svært få vanlige forskere har nok et helt verdifritt sannhetsbegrep når det kommer til stykket, men de kan – ofte med rette –  frykte at vurderingene deres blir hildet av for sterk verdilading.

Forståelse

Hvis jeg skulle forsøke å sette mine refleksjoner inn i en antroposofisk terminologi ville jeg si at forskerne kanskje først og fremst er i sin forstandssjel i sin tilnærming til kosthold og helse, økoprodusentene mest i sin bevissthetssjel, mens hos forbrukerne dominerer fornemmelsessjelen i tilnærmingen til kostholdet. Men felles for oss alle er et ønske om å forstå mer om sammenhengene i naturen, enten vi måler, observerer eller erfarer dem. Det finnes mye kreativitet i dagens forskningsmiljøer. Vitenskapen er ikke lenger der hvor Steiner i sin tid så den. Den er heller ikke der hvor de fleste byråkrater, forskere og vitenskapsfilosofer mener den er og et stort problem er at forståelsen ofte kommer humpende etter den praktiske virkeligheten. Veien videre går gjennom dialog, som muligens innebærer mer helhjertede forsøk på å forstå og lære de forskjellige kulturenes ”språk”.

Innlegget er skrevet i kjølvannet av et foredrag om samme tema som ble holdt på Fokhol gård i november 2005.

Top