Oppdatering av kunnskap om konsekvenser av klimaendringer i Norge

| Type artikkel: Rapport
Bakgrunn
Formålet med denne rapporten er å sammenstille det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om konsekvenser av klimaendringer for Norge. De følgende fire problemstillinger blir belyst med tanke på hvordan kunnskapsutviklingen har vært i tidsrommet 2010 og fram til i dag:
1. Hvordan påvirker klimaendringene natur og samfunn fram mot år 2100?
2. Hva er de samfunnsøkonomiske konsekvenser av klimaendringene?
3. Hvordan jobber forvaltningen med klimatilpasning?
4. I hvilken grad Norge er i stand til å tilpasse natur og samfunn til konsekvensene av klimaendringer?

Forfattere:

Borgar Aamaas, Asbjørn Aaheim, Kristina Alnes, Bob van Oort, Halvor Dannevig og Torunn Hønsi

År:

2018

Institusjon:

Cicero og Vestlandsforskning

Utgangspunktet for rapporten er den første offentlige utredningen om klimatilpasning fra 2010 (NOU,2010:10). Grunnsteinen i prosjektet er en omfattende gjennomgang og sammenstilling av relevant litteratur. I tillegg har vi intervjuet relevante personer og analysert aktuelle styringsdokumenter på direktoratsnivå. I tråd med anbefalingene i NOU (2010:10) og oppdragsbeskrivelsen fra Miljødirektoratet har vi lagt til grunn de høye alternativene for framskriving av forventede klimagassuslipp, det som i rapporter fra FNs klimapanel har fått betegnelsen RCP8.5. Under oppsummerer vi først hovedfunnene fra rapporten, før vi gir en noe bredere gjennomgang av hver av de fire problemstillingene, for så å avslutte med å trekke frem noen viktige kunnskapshull.

Hovedbudskap
Rapporten dokumenterer viktige endringer i kunnskapsgrunnlaget om konsekvenser for klimaendringer for Norge siden 2010:

•Kunnskapen om hvordan klimaet i Norge forventes å endre seg er styrket, ikke minst gjennom etableringen av Norsk klimaservisesenter og arbeidet med å gjøre lokale og regionale oversikter over forventede klimaendringer tilgjengelig.
•Gitt forutsetningen om høyt utslippsnivå forventes det at Norge frem mot 2100 får et varmere klima med en temperaturstigning i forhold til referanseperioden 1971-2000, på 4,5 °C (spenn 3,3 til 6,4 °C), med størst økning i nordlige og indre strøk av Fastlands-Norge. I Arktis ventes en vesentlig større temperaturstigning.
•De effektene av klimaendringene det er mest sannsynlig at vi vil oppleve er kraftigere nedbør, flere og større regnflommer, stigende havnivå og flere jord-, flom- og sørpeskred. Mer usikre endringer er for eksempel økt fare for sommertørke, redusert fare for tørrsnøskred , økt fare for våtsnøskred, flere vinterisganger og flere kvikkleireskred.
•Klimaendringer i Norge vil påvirke mange sektorer. Flere undersøkelser har vist at de klimabestemte produksjonsbetingelsene for jordbruk, skogbruk, fiskeri og oppdrett på sikt trolig vil utvikle seg negativt, og risikoen for naturskade i alle sektorer vil øke vesentlig, om ikke tilpasningstiltak blir iverksatt.
• De samfunnsøkonomiske konsekvensene av en temperaturendring i Norge opp mot 2,5 °C for 2031-2060 kan bli forholdvis moderate, mens kostnadene av en fortsettelse av denne utviklingen mot 4,5 °C økning i 2100 vil bli dramatiske. Det er fortsatt relativt få studier på dette feltet og mye usikkerhet knyttet til resultatene omtalt i denne rapporten.
• Klimaendringer i andre land vil også kunne påvirke mange sektorer. Norge har en åpen økonomi, med stor grad av eksport og stor grad av import av varer og innsatsfaktorer til innenlandsk produksjon (ikke minst jordbruk og fiskeoppdrett), noe som gjør at Norge i en internasjonal sammenheng er blant de landene som er mest utsatt for å bli påvirket også av klimaendringer i andre land. Kunnskapen om hvordan denne påvirkning kan arte seg konkret, og dermed hvilke tiltak som er aktuelle for å tilpasse samfunnet, er imidlertid begrenset.
•Samfunnets kapasitet til klimatilpasning er styrket siden 2010. Endringer i lover og forskrifter, en stor økning i kunnskapsproduksjon, veiledning, koordinering og i noen grad ressursbruk har samlet bidratt til en styrking i samfunnets kapasitet for klimatilpasning.
•Kunnskapsnivået i forvaltningen trekkes ikke lenger frem som en barriere mot klimatilpasning. Mens mangel på kunnskap i forvaltningen
var en gjenganger i studier av klimatilpasningen for noen år siden, og dermed –delvis med rette –ble brukt som forklaring på manglende innsats når det gjelder klimatilpasning, er det flere studier som påpeker at kunnskapen i forvaltningen har økt vesentlig siden 2010, og at viktige barrierer for handling i større grad gjelder mangel på ressurser og prioritering av klimatilpasning.
•Det er en utfordring å omsette kunnskap om klimaendringer til klimatilpasning. Tiltross for den økte innsatsen på kunnskapsproduksjon for klimatilpasning er det utfordringer å få tilpasset denne til brukernes behov.
• Forvaltningens arbeid med klimatilpasning har økt vesentlig siden 2010, men innsatsen varierer mye mellom ulike sektorer. Det foreligger vesentlig bedre kunnskap om forvaltningens arbeid på nasjonalt enn lokalt og (særlig) regionalt nivå.
•Arbeidet med å styrke den tverrsektorielle samordningen av arbeidet med klimatilpasning er krevende, og har vist seg å møte på de samme type utfordringer som innenfor andre sektorovergripende politikkområder, der særlig det å ha klare bestillinger på integrering, tilgang til nok ressurser for å iverksette slik integrering, gode rutiner for rapportering av hvorvidt integreringen er gjennomført, og sanksjonsmuligheter ved
manglende integrering har vist seg å være kritiske faktorer, og arbeidet med å koordinere innsatsen for og integrere hensynet til klimatilpasning i en sektorisert stat møter de samme typen utfordringer.
•På regionalt nivå har Fylkesmannen fått et økt ansvar i arbeidet med klimatilpasning. Fylkesmannens beredskapsavdeling har vært en sentral pådriver i å sette klimatilpasning på dagsorden både regionalt og i kommunene, og de siste årene har også flere fylkeskommuner
inntatt en aktiv pådriverrolle i arbeidet med klimatilpasning.
•Kommunene var tidlig ute med å sette klimatilpasning på dagsorden og klimatilpasning i ferd med å bli integrert på flere områder. Kommunesektorens organisasjon (KS) har vært en viktig pådriver overfor kommunene i arbeidet med klimatilpasning– bl.a. innenfor arealplanlegging, overvannshåndtering og risiko- og sårbarhetsanalyse – og har i mange sammenhenger uttalt seg kritisk overfor statlige myndigheter for en utilstrekkelig satsing på klimatilpasning. I det videre går vi nærmere innpå de fire problemstillingene for utredningen.
Se dokument under «relevante dokumenter».
Top